Systematisk review: KreftDNA i blodet forutsier overlevelse ved metastatisk tarmkreft

Louise Bach Callesen

Nivået av tumorDNA (ctDNA) i blodet før en kreftbehandling er en sterk markør for overlevelse ved metastatisk tarmkreft. På samme måte er endringer i ctDNA under behandling forbundet med pasientens overlevelse og sykdommens progresjon.

Slik konkluderer den første store systematiske review og metaanalyse på området, publisert i tidsskriftet British Journal of Cancer. Reviewen er foretatt av danske og norske forskere. 

- Lave nivåer av ctDNA før behandling var forbundet med lengre overlevelse. I tillegg var et fall i ctDNA-nivåene i starten av behandlingen forbundet med både lengre overlevelse og bedre behandlingsrespons, sier Louise Bach Callesen, lege og ph.d.-studerende på Institut for Klinisk Medisin ved Aarhus Universitet. Hun deler førsteforfatterskap med Julian Hamfjord, lege ved Oslo universitetssykehus.

Forskerne kan på bakgrunn av litteraturgjennomgangen se at det stadig mangler intervensjonsstudier hvor man vurdere om ctDNA kan brukes til f.eks. å veilede behandling underveis hos metastatiske tarmkreftpasienter for så å se om dette kan forbedre overlevelsen eller livskvaliteten hos pasientene. 

- Det er jo det dette handler om. Hvis det ikke hjelper pasientene (at man bruker ctDNA, red.), kan det hele være likegyldig, sier Louise Bach Callesen. 

Klinisk relevant verktøy

Hun vurderer på bakgrunn av de mange observasjonelle studiene som finnes på området - og som alle peker i samme retning - at ctDNA faktisk kan bli et klinisk relevant verktøy, som kan forutsi den enkelte pasientens prognose - og dermed styrke behandlingen av tarmkreft. 

”Når så mange studier viser det samme, så betyr det nok noe. Men dette skal vi undersøke. Så hvis vi kan finne en metode til å benytte det på i klinikken, så tror jeg på at det kan hjelpe pasientene. Men fordi vi mangler intervensjonsstudiene, kan jeg av gode grunner ikke være helt sikker,” sier Louise Bach Callesen. 

Hun understreker i denne sammenhengen at litteratursøkingen sluttet mot enden av 2020 og at det i prinsippet kunne være publisert senere invensjonsstudier på området . I tillegg forteller hun at man er startet på intervensjonsstudier i Danmark og at interessen på området er stor. 

”Neste skritt blir å forberede og gjennomføre studier hvor ctDNA utprøves som redskap for å legge til rette for behandling på klinikk.” 

Sterk spådom

Målet med litteraturgjennomgangen var å undersøke fire scenarier hvor ctDNA kunne være av klinisk relevans: 

• Forutsigelse av behandlingsrespons/prognose (progresjonsfri og samlet overlevelse) før behandling.
• Forutsigelse av behandlingsrespons/prognose etter behandlingsstart.
• Tidlig identifikasjon av progresjon (molekylærbiologisk progresjon).
• Identifikasjon av nye handlingsrettede mål.

Forskerne foretok ut fra dette en systematisk gjennomgang av litteraturen og fant mer enn 2.000 artikler om emnet. 71 studier med i alt 6930 pasienter kvalifiserte seg til å bli inkludert i den endelige gjennomgangen - og 24 studier til en metaanalyse.

Resultatet viste at: 

• ctDNA er en sterk prognostisk biomarkør hos pasienter med metastatisk tarmkreft.
• Men ingen av ​​ studiene i reviewen var reelt designet til å undersøke om ctDNA er en prediktiv biomarkør i en klinisk sammenheng.
• Flere studier undersøkte likevel en mulig prediktiv verdi av den valgte biomarkøren ved å evaluere relasjonen til behandlingsresponsen.
• Der er en rimelig konsistent sammenheng mellom tidlig dynamikk i ctDNA og behandlingsresponsen.
• Sammenhengen mellom baseline ctDNA-nivå og behandlingsresponsen var likevel mindre tydelig.

”Det er stor interesse på området, men vi oppfordrer til flere prospektive undersøkelser, hvor man kikker på muligheten for å bruke ctDNA som ledsagende diagnostisk redskap - og hvor man sammenligner ctDNA med dagens kliniske verktøy,” sier Louise Bach Callesen.

I tillegg bør man også vurdere potensialet av ​​ctDNA i forhold til pasientrapporterte resultatmål - og forske nærmere på omkostningseffektiviteten av ​​ctDNA, skriver forskerne.

Detaljer fra studien

I konkrete tall viser studien at: 

• Høyt baseline ctDNA-nivå var forbundet med kort progresjonsfri overlevelse (PFS) (HR = 2,2; 95 prosent CI 1,8–2,8; n = 509) og samlet overlevelse (OS) (HR = 2,4; 95 prosent CI 1,9–3,1; n = 1336).

Et lite eller intet tidlig fall i ctDNA-nivåer under behandlingen var forbundet med kort PFS (HR = 3,0; 95 prosent CI 2,2–4,2; n = 479) og OS (HR = 2,8; 95 % CI 2,1–3,9; n = 583).