Kristina Kjærheim

Risikoen for hjernekreft er svært liten ved CT-skanning av barn og unge, viser en kohortstudie fra ni land, inkludert Norge.

Dette er et gledelig resultat, sier overlege Kristina Kjærheim.

– På tross av at det er lav risiko knyttet til CT-undersøkelser av barn er det viktig at man alltid vurderer hvilke type undersøkelser som er tilstrekkelige til å gi riktig informasjon. Men vi skal ikke glemme at CT både kan være nyttig og nødvendig, understreker overlege og forsker ved Kreftregisteret Kristina Kjærheim som har ledet den norske delen av den Europeiske EPI-CT- studien.

Undersøkelsen av hjernekreft inkluderte 658 752 barn og unge som var kreftfrie og i live fem år etter sin første CT-undersøkelse. Etter en median oppfølgingstid på 5.6 år ble 165 tilfeller i denne gruppen diagnostisert med hjernekreft. Av disse var 121 tilfeller gliomer, den vanligste formen for hjernekreft.

Deltakerne i studien hadde minst en CT-undersøkelse før fylte 22 år, dokumentert mellom 1977 og 2014. De ble funnet gjennom radiologinformasjonssystemet ved totalt 276 sykehus, og deretter knyttet til nasjonale eller regionale registre over kreft og vital status. Organdoser ble rekonstruert ved bruk av historiske maskininnstillinger og et stort utvalg av CT-bilder.

Ett strålingsindusert tilfelle

– Vi fant en signifikant lineær dose-responsrelasjon for all hjernekreft, med en eksess relativ risiko (ERR) pr. 100 mGy på 1.27 (95% KI 0.51-2.69). For gliomer separat var ERR på 100 mGy 1,11 (95% KI 0.36-2.59). Disse resultatene var robuste i ulike sensitivitetsanalyser, forteller Kjærheim. Det innebærer at blant 10 000 barn som har gjennomgått CT-scanning av hodet, vil vi forvente ett strålingsindusert tilfelle av hjernekreft i løpet av fem til 15 års oppfølging.

Tolkning av resultatene av denne store multisenterstudien med individuell doseevaluering legger vekt på pediatriske CT-er og bruk av doser så lave som mulig, ifølge The Lancet.

Kunnskap om kreftrisiko knyttet til ioniserende stråling har bakgrunn i undersøkelser av befolkningen som ble utsatt for atombombene over Hiroshima og Nagasaki etter 2. verdenskrig.

– For lave, og gjentatte stråledoser er det teoretiske overveielser og ikke empiriske data som ligger til grunn for hvordan man tenker seg doseresponskurvens forløp. Det dominerende faglige synet har vært at det er et lineært forhold uten noen terskelverdi mellom stråledose og kreftrisiko. Men dette synet har også vært utfordret av enkelte som har ment at lave stråledoser ikke var knyttet til risiko, og eventuelt til og med var gunstige. Det har derfor vært et ønske om empirisk belegg for dose-responskurvens forløp. For å studere dette valgte vi å se på den mulige effekten av CT-undersøkelser fordi slike undersøkelser er den største bidragsyteren til strålebelastningen fra medisinske prosedyrer, forteller Kjærheim.

Barn mer følsomme for stråling

Forskerne valgte å studere barn og unge fordi disse var mer strålefølsomme enn voksne, både fordi de har lavere kroppsvekt og lengre tid på å utvikle sykdom. Dersom prosedyren ikke er godt nok tilpasset dem vil denne aldersgruppen gjerne få høyere doser. Formålet med EPI-CT var å forbedre og individualisere doseberegningen så langt som mulig. Organdoser fra CT-skanning er høyere enn ved tradisjonell røntgen.

Norge har samlet inn informasjon om 87 000 barn og unge som har tatt CT i årene 1980-2013. Forskere fra Kreftregisteret, Strålevernet og Universitetet i Sørøst- Norge har deltatt i hele prosessen med å utvikle prosjektet og bidratt i diskusjonen om gjennomføring av doseberegninger og de statistiske analysene.

– CT-scanning er svært nyttig, men utgjør også en fare, spesielt for barn. Hvordan skal man balansere mellom disse to ytterpunktene?

– Dette er selve kjernen ved studien. Vi ønsker å tilføre det medisinske fagmiljøet sikrere informasjon om risikoen for å bedre beslutningsgrunnlaget i den kliniske hverdagen, svarer Kjærheim.

Mer forskning

Videre analyser av datamaterialet i EPI-CT-studien skal se på risiko for leukemi knyttet til CT-undersøkelser. Senere vil forskerne også studere CT-scanning i forhold til andre typer av kreft. Kjærheim forteller også at det er ønskelig å følge opp de barna som ble undersøkt for hjernekreft når de blir eldre.

– Det vil være viktig materiale for ny kunnskap i lang tid framover, sier hun. Deltakelsen i denne studien har gitt det norske fagmiljøet en bred kontaktflate. Samarbeidet har også ført til et nytt og beslektet prosjekt, HARMONIC, hvor forskerne skal se på mulig kreftrisiko relatert til hjertekateterisering av barn med medfødt hjertefeil.

– Som CT-undersøkelser er dette nyttige, nødvendige og av og til livsviktige prosedyrer, men det er viktig å ha nok kunnskap til å avveie nytten mot risikoen og å optimalisere gjennomføringen av prosedyrene slik at strålebelastningen ikke blir større enn nødvendig, sier Kjærheim.