ASH: Hematologiske pasienter som får en kombinasjon av kjemoterapi og to immunsupprimerende stoffer etter allogen hematopoetisk stamcelletransplantasjon (alloHCT), har signifikant bedre Gravt-versus-Host-Sykdomsfri (GVHD) relaps- og progresjonsfri overlevelse (GRFS) enn pasienter som behandles med den nåværende to-stoffbehandlingen.

Dette viser data fra fase III-studien BMT CTN 1703, som ble presentert på Late-Breaking Abstract sessionen under den amerikanske hematologiske kongressen ASH 2022 (abstract #LBA4) i desember. I studien ble pasientene randomisert til å motta enten eksperimentell behandling med cyklofosfamid, tacrolimus og mycophenolatemofetil (Cy/Tac/MMF) eller standardbehandling med tacrolimus og methotrexat (Tac/MTX) etter alloHCT. Ettårs-data fra studien viser at pasientene i den eksperimentelle armen performerte bedre på det sammensatte GRFS-endepunktet enn pasientene i kontrollarmen.

Cy/Tac/MMF etter alloHCT er allerede standardbehandling ved alloHCT i de tilfellene hvor det gjøres bruk av stamceller fra en mismatchet donor. BMT CTN 1703 indikerer at behandlingen også vil være relevant å benytte som standard GVHD-profylakse i de tilfeller hvor stamcellene er høstet fra en matchet ubeslektet eller familiedonor.

Forfatterne bak studien skriver at de hadde regnet med å kunne øke GRFS med 15 prosent ved å gi trilling-behandlingen - og at denne ambisjonen ble innfridd.

Reduksjon i akutt og kronisk GVHD

I BMT CTN 1703 ble 431 pasienter over 18 år med hematologisk sykdom, som skulle ha foretatt en alloHCT, inkludert. Av disse hadde 128 pasienter en relatert donor, 288 hadde en ikke-relatert donor, mens de siste 15 hadde en donor som bare matchet på den ene delen av HLA-systemet (haploidentiske familiedonorer). De ble randomisert 1:1 til post-transplantasjonsbehandling med Cy/Tac/MMF (n=214) eller Tac/MTX (n=217), og stratifisert etter transplantasjonssenter og sykdomsrisikoindeks (DRI). Studiens primære endepunkt var GRFS, hvor ’time-to-event’ outcome ble definert som grad III-IV GVHD, kronisk GVHD med behov for systemisk immunsuppresjon, sykdomsrelaps, progresjon eller død. De sekundære endepunktene inkluderte blant annet insidens/alvorlighet for akutt og kronisk GVHD.

Data’ene viser at den justerte ettårs-GFRS-raten var 52,7 prosent (95% CI: 45,8%, 59,2%) i Cy/Tac/MMF-armen, mens den var 34,9 prosent (95% CI: 28,6%, 41,3%) i kontrollarmen. Den lavere forekomsten av GRFS-events i Cy/Tac/MMF-armen skyldes en reduksjon i både akutt og kronisk GVHD. På dag 100 hadde 6,3 prosent av pasientene i Cy/Tac/MMF-armen akutt GVHD mot 14,7 prosent i kontrollarmen og den kroniske GVHD-raten etter ett år var henholdsvis 21,9 prosent og 35,1 prosent. Der var ingen signifikant forskjell i relaps/progresjonsraten etter ett år (20,8 prosent vs. 20,2 prosent), og heller ikke i den samlede overlevelsen (76,8 prosent mot 72,6 prosent).

Studien viser at de to armene med grad 3-infeksjonsrate kunne sammenlignes, men at forekomsten av grad 2-infeksjoner var drøyt ti prosent høyere i den eksperimentelle armen (33,7 prosent mot 23,5 prosent).